Den 13.september 1966 var det atter en gang duket for en mellomklassebil fra Köln.
Arbeidet med den nye modellen ble påbegynt i 1963 under kodenavnet Prålet. Allerede i januar 1964 var det endelige designet pả plass. Denne gangen la det ingen føringer fra Detroit hverken hva design eller tekniske løsninger angikk. Som forgjengeren P4, hadde den V4, forhjulstrekk og stiv bakaksel opphengt i bladfjærer. Den store tekniske nyheten lå i forhjulsopphenget. For første gang i historien ble forhjulstrekk kombinert med McPherson forstilling
BILENS DESIGN OG MODELLVARIANTER
Visuelt sett hadde P6 en ganske karakteristisk kileform. Det var også den første tyske Ford med såkalt «hop-bop», eller «hufts-wung». Det vil si en knekk cirka halvveis under bakre siderute. Dette var et meget populært designelement som så og si alle bilmerker benyttet seg av i siste halvdel av 60-tallet. Det høye hekkpartiet medførte også en eksepsjonell lav luftmotstand med ew-verdi på 0,38. Den var også syv centimeter lenger enn sin forgjenger.
Den store overraskelsen var at 15m var tilbake etter åtte års dvale. Man forventet en ny modell og fikk to! Med 15m skulle gapet mellom 12m og 17m stenges. Modellutvalget på den nye modellen var adskillig større enn på forgjengeren, fra standard 12m, med en ny 1,3 liter på 50 HK DIN, til 15m TS på 1,5 liter og 65HK. Motorene var forøvrig lakkert grå. En standard to-dørs 12m kostet i 1968 rett i overkant av 20.000 kroner, mens toppmodellen 15m TS Coupé utgave lå på i overkant av 25.000 kroner.
Modellutvalget besto av to- og fire-dørs sedan, tre-dørs stasjonsvogn, varebil og Coupé. Varebil kunne kun leveres som 12m, og Coupé-variantene kun som 12m eller 15m TS. Ellers kunne samtlige karosserivarianter leveres som 12m, 15m og 15m TS.
Ford hadde ellers passet på å gjøre tilstrekkelig mange forskjeller i detaljene på 12m og 15m, slik at de framsto som separate modeller. 12m fikk gittermønstret grill med runde lykter, og mandelformede baklykter. Mens storebror 15m fikk en mer luksuriøs front med langsgående kromlister i grillen og rektangulære front- og baklykter. 12m kunne i tillegg til basismodellen bestilles med en DeLuxe-pakke (standard på 12m Coupé). Denne besto blant annet av klokke, gulvteppe, støtfangerhorn og pynteringer på felgene. 15m hadde stort sett alt dette som standard, mens 15m TS hadde ytterligere ekstrautstyr som standard, i tillegg til den kraftigste motoren, og det nydelige TS-interiøret.
BILENS SPESIFIKASJONER OG FORANDRINGER UNDERVEIS
I september 1967, var det duket for en del forandringer for 1968-modellen. Modellen mistet nå Taunus-navnet og het etter dette Ford 12m eller Ford 15m. De utvendige forandringene begrenset seg stort sett til at Taunus-bokstavene ble erstattet med Ford-bokstaver. Innvendig ble dashbordet matt svart, uavhengig av interiørfarge, brekket flyttet fra under dashbordet til mellom setene på TS, rattet fikk polstret nav og varmeapparatet ble forsenket – alt for å bedre sikkerheten.
På den tekniske siden ble 12-volt elektrisk anlegg (tidligere tilleggsutstyr) og to-krets bremsesystem standard. Bilen kunne også bestilles med ytterligere to motoralternativer. Til 12m kom 1,2 liter på 45 HK og 1,3 liter på 53 HK, og for 15m TS 1,7 liters maskin pả hele 70 HK, forøvrig lakkert blå dette året. Denne motoren var også å finne i den helt nye, vasse 15m RS som ble presentert i september 1967 med de andre 68-modellene. Riktignok kom ikke denne i produksjon før mars 1968.
15m RS var for si det enkelt, sportsversjonen av 15m. Bilen hadde eget interiør i sort, med tre-eiket GT-ratt, midtkonsoll med sportsinstrumenter, gulvgir og recarostoler, sistnevnte som ekstrautstyr. Utvendige kjennetegn var blant annet sorte RS-striper på sølvfarget eller rød bil, matt svart grill med integrerte ekstralys, og fem-boltede sportsfelger med 155 SR 14 radialdekk.
15m RS kunne leveres som to-dørs og fire-dørs sedan eller som Coupé. Dette var den dyreste P6 modellen og kostet nesten like mye som en 17m. Apropos sportsmodeller, så var det seriøse planer om å ta frem en 15m GT som en direkte konkurrent til Opel GT. Prosjektet strandet av flere årsaker, dels på grunn av sprengt produksjonskapasitet på fabrikken i Belgia, hvor P6 hovedsakelig ble produsert og dels på grunn av de lave salgstallene til den nye P7a-modellen. Et par flotte fullskalamodeller ble tatt frem for evaluering, men hvor disse befinner seg i dag, er uvisst.
FLERE ENDRINGER AV BILEN
Den største endingen i P6-historien skjedde i september 1968. Da ble det gjort store forandringer både utvendig og innvendig. 12m beholdt stort sett sitt gamle utseende, med unntak av at Köln-våpenskjoldet forsvant og modellen fikk nye Ford-bokstaver på panseret. Samtlige tyske og engelske Ford-modeller fikk ensartede Ford-bokstaver i 1969, siden hovedkontoret i Dearborn Michigan hadde sett seg lei på for mange lokale varianter.
Utvendige forandringer på 15m var nytt listverk bak, og 15m TS ble til 15m XL, nå med sort grill. Tofargelakkering utgikk til fordel for vinyltak. Innvendig forsvant det horisontale speedometeret til fordel for tre runde instrumenter. Ellers bør det nevnes nye dørtrekk, og setetrekk, tre-eiket sikkerhetsratt og et helt nytt dashbord. 15m XL og 15m RS fikk sjenerøse mengder teak kontaktpapir på så vel dashbord som dørtrekk. 15m RS fikk ny instrumentering og mistet det tøffe GT-rattet til fordel for et standard 15m ratt, men som plaster på såret fikk den sort taktrekk innvendig. En del nye eksteriør og interiørfarger kom også dette året, det samme med 1,7 liters motor på 75hk, denne gangen lakkert sort.
Med unntak av småting – som innføring av varsellys – gikk P6 etter dette uforandret til juli 1970. Da var det derimot slutt, og produksjonen stoppet på snaue 675.000 produserte enheter fordelt på 385.000 12m og 290.000 15m. Hovedsakelig ble P6 produsert i Genk i Belgia, men noen ble også laget ved Ford-Werke i Köln. I Norge solgte P6 ganske godt, og var på topp-10 lista stort sett hele sin levetid, med 33.500 solgte enheter pr. år, med 12m som volummodellen. Totalt ble det solgt ca. 14.000 12m, 15m og 15m TS av P6 modellen.
BILEKSPORTEN OG BILENES TILSTAND I DAG
P6-kjøperen, hvis man ser bort fra Coupé, RS og TS/XL, var først og fremst en kjøper som skulle ha en god og solid bruksbil, selge den etter noen år og kjøpe noe annet. Derfor er det i dag ikke noe særlig forskjell på antall bevarte eksemplarer av de forskjellige modellene. Kanskje med unntak av stasjonsvogn og varebil som er nesten helt forsvunnet. En 12m stasjonsvogn i 1985 sto vel neppe på toppen av noen ønskeliste, og nesten alle har blitt spiker.
I dag er det flere 26m HT enn 12m stasjonsvogn, så tidene forandrer seg. I dag er det ikke så ofte man ser en P6 langs veien. Selv ikke på landstreff er det mange slike biler, men det er alltid hyggelig med P6 på treff. Håpet er at så mange P6-eiere som mulig tar bilen med på treff i tiden fremover.