Taunus 17m P2 1957-1960

I august 1957 ble Taunus 17m (P2) introdusert som en arvtager til 15m (G4B). Betegnelsen P2 betyr rett og slett Ford Kölns prosjekt nummer to etter andre verdenskrig. Fra forgjengeren så man nok en del ulemper i forbindelse med både plass og størrelse. Derfor ble bilen større enn forgjengeren 15m.


BAROKK-TAUNUS DESIGN


Ford Motor Company USA hold godt i taktpinnen overfor Ford-Werke i Köln, og det amerikanske designet ligger godt synlig i alle linjer og utforminger av P2. De som også har en forkjærlighet til amerikanske biler, vil fort kunne trekke sammenligninger til flere av disse. Det vises tydelig med halefinner på toppen av bakskjermene, de spesielle baklysene, utspringet på forskjermene over frontlysene samt sikksakk-delingen på sidene. Modellen går i mange kretser under betegnelsen Barokk-Taunus, og en slik betegnelse er kanskje lettere å huske enn P2. Hensikten med designet var å tenke nytt og få en modell som skulle være noe større og mer anpasset flere bruksområder, samtidig som man ønsket innlemmelse av ny teknologi.

I utgangspunktet var det tenkt å bruke motoren fra 15m, en rekkefirer på 1498 kubikk og 55hk i den nye modellen. Dette viste seg å bli noe svakt, så man valgte å bore opp denne og endte på 1698 kubikk, 60 hester og mer dreiemoment. Tall-begrepet 17 ble dermed forankret i motorstørrelse. For øvrig var motoren toppventilert og hadde 3-lagret veivaksel, og det var ingen alternativer til denne. Ville man ha noe mer, så måtte man i tilfelle finne på noe selv. Ford endret noe på sylindertoppen og kompresjonen i september 1959. Dette endret ikke noe på ytelsen, men forbruket av drivstoff sank med 5 %. Prestasjonene etter datidens veistandard, i hvert fall i Norge, må vel anses å ha vært rimelig bra. Topphastigheten var rundt 125 km/t, og akselerasjon fra 0 til 100km/t tok 23 sekunder.


TEKNISKE SPESIFIKASJONER


Bilen fikk McPherson fjærbein foran som Ford først benyttet rundt 1951 på britiske Ford Consul. Dette gav bilen en mye mer behagelig kjøreopplevelse og et mer stabilt veigrep til en lavere kostnad enn tidligere tiders forhjulsoppheng. Siden P2 formelig fløt bortover veien, er den også kalt «Det flygende teppet». Bilen fikk stiv bakaksel med langsgående bladfjærer. Ellers fikk bilen trommelbremser på alle fire hjul.

Standard girkasse i Taunus 17m P2 var 3-trinns helsynkronisert girkasse. Av ekstrautstyr på sedanmodellene kunne man få en delsynkronisert 4-trinns girkasse med en automatisk clutch kalt «Saxomat». Fra august 1959 ble 4-trinn girkassen helsynkronisert. «Saxomaten» hadde ingen clutchpedal, den ble automatisk løst ut når man berørte girspaken. En annen girkasse som kunne bestilles, var en Borg-Wagners overdrive på 3-girs modellene, men denne muligheten ble borte ganske tidlig. Alle variantene har girspaken på rattstammen.


MODELLVARIANTER


P2 modellen ble levert i flere karosserivarianter. I sedan ble bilen levert med to dører eller fire dører. Bil med fire dører burde selvfølgelig appellere til en familie, likevel ble flest to-dørs biler solgt nye i Norge. De som kjørte drosje satte ofte pris på fire dører.

Stasjonsvogn ble kun levert med tre dører, akkurat som varebilen. Det kunne også bestilles en kabriolet. Denne ble bygget av karosseriverkstedet Karl Deutsch, med to-dørs sedan som basis.

Alle modellene kunne leveres i to utstyrsvarianter, Standard og DeLuxe, med unntak av varebilen som kun ble levert i Standard. DeLuxe-modellene hadde i starten en annen grill og baklys enn Standard-modellen, men fra rundt september 1959, ble det likt. Forskjellen på Standard og DeLuxe er synlig ved at DeLuxe har bredere sidelister samt tofarget lakkkombinasjon, hvite dekksider, annet interiør, et påkostet ratt, trip-teller (kilometer-teller som kan nullstilles), varsellampe for lavt bensinnivå (i tillegg til bensinmåleren), noen flere blanke detaljer både innvendig og utvendig, polstret dashbord og solskjermer.

Noen spesialtilpassede modeller ble laget av Ford 17m P2.Pollmann-Karosserie lagde begravelsesbil, hvor de med basis i varebilen forlenget og høynet taket. Firmaet Miesen tok stasjonsvognen og forlenget denne slik at den kunne tilbys som ambulanse. En pickup var på planstadiet hos Ford, men det endte med prototype, og bilen kom aldri i produksjon. En hel rekke instanser i Tyskland brukte P2 som arbeidshest, slik som politiet, kommune, ADAC, Bundesbahn, verksteder, postvesenet med flere.


MODELLFORANDRINGER OG EKSTRAUTSTYR


Fra september 1959 ble det gjennomført noen modellforandringer. Bilen ble faktisk senket med tre centimeter. Sedan fikk nå flatere tak som fortsatte som et utspring over bakruten samt større blanke deksler på C-stolpene. Alle modellene fikk et Köln-våpenskjold på forskjermene. Alle felger ble levert sortlakkerte mot tidligere, da de hadde samme farge som bilen. I tillegg ble det gjort små forandringer i interiør og dashbord. Takluken (ekstrautstyr) ble også endret fra stort foldetak, til en mer robust takluke av stål.

P2 ble på en måte den første europeiske Ford med fokus på sikkerhet. Ford kunne i denne bilen tilby sikkerhetsbelter i form av midjebelte i forsetene. Av annet ekstrautstyr eller sikkerhetsutstyr, som man den gang gjerne ville kalle det, var ryggelys, doble signalhorn, håndtak på dashbord til passasjer, lyshorn, tåkelys og vindusspyler. I tillegg til dette kunne man også få radio, Iåsbart tanklokk, blanke felgringer, blank eksoshale, bensinkanne og kupé-varmer. Standard trekk på seter var skai eller stoff, men skinn kunne bestilles.

Modellen unngikk ikke barnesykdommer i starten av salgsperioden. Ford fikk tilbakemelding fra sinte kunder på problemer som skrangling i karosseri, lakkskader, klapring i fjærbein, kranglete giroverføring, knekte lysbrytere, svikt i vindusviskermotor, lekkasjer i kjølevannsrør, dårlige monteringer og ujevne bremser. Utbedringene skjedde i takt med feilene, og de siste modellene var selvfølgelig bedre enn de første.

De konkurrerende bilmodellene til 17m, sett ut i fra markedet i Tyskland, var Auto Union 100 S, Fiat 1200, Borgward Isabella 1500 og ikke minst Opel Rekord 1700. Fords 17m var priset noen få kroner høyere enn deres argeste konkurrent Opel Rekord, men Ford klarte å lansere P2 omtrent 14 dager før hovedkonkurrenten og vant mange markedsandeler på grunn av dette.


BILKJØPERE, SALGSTALL OG BILENES TILSTAND I DAG


Ved introduksjonen av P2, hadde Norge restriksjoner på import av biler fra vestlige land. Før denne ble opphevet i 1960, ble det ikke solgt mange P2 i Norge. Selv om det etter 1. oktober 1960 var fritt fram for hvem som helst å kjøpe bil, så var dette en dyr bil. Det var ikke alle forunt å gå i banken og få et billån. P2 varebil ble i en viss grad brukt av kjøpmenn, mens en personbil kom i hendene på veletablerte med god økonomi.

Mange i Norge ser i dag på P2 som en flott bil. Det finnes meget fine eksemplarer i de fleste varianter med unntak av kabriolet som må sies å være veldig sjeldent. Det finnes eksemplarer i Tyskland, men selv der er kabriolet sjeldent. De norske eierne i dag befinner seg nok i alderen rundt 40 år og oppover hvilket harmonerer ganske bra med hva som var tilfellet når bilene ble kjøpt nye. P2 er i dag en ganske sjelden bil å se på treff her i landet. Totalt er det produsert 239.978 P2 frem til september 1960.

Kjøretøyregisteret oppgir at det er solgt omtrent 3000 P2 i Norge, og av disse var ca. 1800 varebiler. Prisen i 1960 for personbil var 20.500 kroner for den billigste varianten og 23.150 kroner for DeLuxe. Varebil lå på 17.500 kroner.

Scroll to Top