I september 1960 ble Taunus 17m (P3) introdusert som arvtager til P2 og “Fornuftens linje” ble et slagord fra Ford eller “Die Linie der Vernunft” på tysk.
Modellen er designet av tyskfødte Uwe Bahnsen, som også senere var involvert i mange andre Ford-modeller. Av disse modellene må vel P3 karakteriseres som den mest innovative av hans kreasjoner.
BILENS DESIGN
Nytt var den avrundede og ovale formen som går igjen så vel utvendig som innvendig. Under utviklingen av bilen var det fokus på luftmotstand. Ford benyttet vindtunnelen ved den tekniske høyskolen i Stuttgart, og resultatene ga viktige føringer til utformingen av bilen. I tillegg til lavere luftmotstand, ble vekten også redusert i forhold til forrige modell. Motorjournalistene brukte ikke lang tid på å finne klengenavnet «Badewanne», badekar på norsk, pả grunn av bilen design. Men tysk presse måtte snart erkjenne at Ford med dette designet hadde tatt et skritt videre i forhold til konkurrentene.
Utvendig fikk bilen ingen form for listverk eller annen utsmykning. Store vindusflater ga bilfører og passasjerer god oversikt. De ovale frontlyktene brøt med europeiske tradisjoner som tidlig på 1960-tallet var preget av runde lykter. Støtfangerne ble mer integrert i karosseriformen. Bensinpåfyllingen ble skjult med et lokk bakenfor skiltet bak, som åpnes med samme nøkkel som koffertrom og dører. Også interiøret ble totalt forandret i forhold til forgjengeren. Dashbordet med runde instrumenter hadde tydelig avrundet design.
TEKNISKE SPESIFIKASJONER
Med introduksjonen av P3 kunne Ford tilby tre motorstørrelser i 17m. Den gamle rekkefireren på 1498 kubikk fra 15m, ble igjen tilbudt sammen med de to større alternativene. Alle motorene var toppventilerte. Den svakeste motoren var på 55hk og ble levert i 17m 1500. Denne ble levert uforandret i hele bilens levetid. 17m 1700 hadde en motor på 1698 kubikk, og fra 1960 til 1963 var denne motoren på 60hk. Det siste året ble denne motoren oppgradert til 65 HK. Den største og sterkeste motoren ble levert i 17m TS. Denne motoren som ble introdusert i 1960, var pả 1758 cm og leverte 70hk. Fra 1963 fikk også denne motoren ytelsen forbedret, og den leverte etter oppgraderingen 75hk.
Omtrent 50 % av alle produserte P3 varianter hadde den minste motoren. Mer sjelden var 17m utstyrt med motoren på 1758 kubikk, eller 1.8 liter som den ble omtalt som. Med den største motoren hadde Taunus 17m topphastighet pa 150 km/t og akselerasjon fra 0 til 100 km/t på 16 sekunder.
Hjulopphenget til bilen var McPherson fjærbein foran, som ga god fjæringskomfort. Bak fikk bilen stiv bakaksel med langsgående bladfjærer slik som på forgjengeren 17m P2. En stor teknisk forbedring på modellen kom i april 1962 da 17m som den første tyske volummodell, ble levert med skivebremser foran pả TS-modellen. Dette kunne man også få som tilvalg på de andre variantene. Året etter ble skivebremser standard på alle P3. En annen teknisk forbedring fra 1962 var introduksjonen av automatchoke på forgasseren. I starten hadde motorene manuell choke, men dette ble borte etter at automatchoken ble introdusert.
Valgene for girkassen i Taunus 17m P3 var 3 eller 4-trinns helsynkronisert girkasse. Som ekstrautstyr på sedanmodellene, kunne man få en delsynkronisert 3-trinns girkasse med en automatisk clutch kalt «Saxomat». «Saxomaten» hadde ingen clutchpedal, istedenfor ble clutchen ble automatisk løst ut når man berørte girspaken. Alle variantene hadde girspaken pa rattstammen.
Det ble satt fokus pả rimeligere vedlikehold av bilen, både deler og service ble billigere. I tillegg ble serviceintervallene forlenget.
MODELLVARIANTER
P3 modellen ble levert i flere karosserivarianter. Som sedan ble bilen levert med to dører eller fire dører. I reklamesammenheng ble det hele tiden påpekt hvor romslig den nye 17m’en var. Våren 1961 dukker Turnier benevnelsen opp for første gang på Fords stasjonsvogner. Stasjonsvognen ble kun levert med tre dører, det samme ble varebilutgaven. En Coupé-versjon bygget av karosseriverkstedet Karl Deutsch med en komplisert bakruteløsning. Den ble ikke den helt store suksessen. Sett i ettertid kunne derimot kanskje prototypen som Ford selv bygget om til Coupé gjort suksess. Denne ble imidlertid aldri realisert. 17m kabriolet kunne bestilles, men den var bygget av karosseriverkstedet Karl Deutsch med to-dørs sedan som basis. Totalt ble det laget rundt 150 kabrioleter.
Når det gjelder stasjonsvogn og varebil, var det i produksjonsperioden tre forskjellige løsninger på bakluken. En av løsningene var en todelt løsning hvor bakruta kunne sveives ned i bakluken som var hengslet nede. Et annet valg var bakluke som var sidehengslet med hengslene på venstre side. Disse variantene forsvant etterhvert til fordel for en topphengslet variant. Baklysene var til å begynne med montert på toppen av taket, men ble flyttet ned på enden av bakskjermene da den topphengslede bakluken ble introdusert. Enkelte eksportmodeller hadde helt spesielle utstikkende, sidemonterte baklys. På sedanmodellene var det mulig å bestille soltak i stål. Akkurat som med flere av de andre M-modellene, ble det laget spesialmodeller som begravelsesbil og ambulanse.
EKSTRAUTSTYR OG INTRODUKSJON AV EN NY MODELL
Med P3 ble også TS-modellen (Touring Sport) introdusert. Denne betegnelsen ble brukt pả toppmodellen, og det ble etterhvert brukt på flere av de andre M-modellene. Fra Ford Köln var dette starten på pakkeløsninger som inneholdt mye av det ekstrautstyret man ellers ville betale mer for enkeltvis.
Porteføljen av ekstrautstyr økte i takt med produksjon og popularitet. Av ekstrautstyr kunne man hovedsakelig få det samme som til forrige modell pluss en del mer. Noe av det nye var speil på skjermene, doble runde frontlykter, rattlås, fargeavstemte gulvmatter, oppbevaringsbrett under dashbord, støtfangerhorn, takgrind, midtkonsoll, steinsprutgitter på hovedlykter, hvite skvettlapper, forniklet toppdeksel, kanallist, sikkerhetsbelter, metallik-lakk, velurteppe (kun til TS), høyglanspolert vindavviser til soltak og mer til. TS hadde som standard blant annet støtfangerhorn og tofarget lakk, hvor taket hadde en annen farge.
PRODUKSJONEN
All volumproduksjon må modnes, men P3 hadde ingen store barnesykdommer. Ford forbedret stadig produksjonslinjen og forbedret enkelte mindre feil ved bilene. Det Ford fikk en del kritikk for var ukomfortable bremser samt vindsus. De innvendige dørhåndtakene hadde også en tendens til å løsne, og Ford hadde tidvis noen uregelmessigheter i produksjonen pa grunn av skjødesløshet blant noen av de 20 000 arbeiderne.
De størst konkurrerende bilmodellene til 17m P3, sett ut i fra markedet i Tyskland, var Borgward P100, Opel Rekord, Peugeot 404, VW 1500 og Fiat 1800. Til og med i en test mot BMW 1500 kom 17m P3 meget godt ut av det. Det ble noen disputter i reklamesammenheng vedrørende tekster hvor Ford hadde en overskrift med «Freude am Fahren» – glad i å kjøre – som senere BMW tok i bruk og hevdet de alltid hadde brukt. VW hadde også diverse innvendinger på flere av Fords annonsetekster. Ford solgte bra med biler. Den 23. mai 1961 nådde Ford-Werke en historisk milepæl med totalt 1 million produserte biler, medregnet alle produserte modeller, ved fabrikken i Köln. Denne dagen er forøvrig Tysklands grunnlovsdag.
POPULARITET OG SALGSTALL
I Norge i dag er 17m P3 blant mange sett pả som en flott bil. Det finnes meget fine eksemplarer av de fleste varianter. Unntaket er Coupé som må sies å vare veldig sjelden. Det finnes eksemplarer i Tyskland, men selv der er disse sjeldne. Som kabriolet finnes det i Norge i dag ett eksemplar som på 1990-tallet ble bruktimportert fra Sverige hvor den var solgt som ny. De norske 17m P3-eierne i dag befinner seg nok i alderen rundt 40 år og oppover, hvilket harmonerer ganske bra med kjøpergruppen da bilene ble kjøpt nye. P3 er i dag en ganske vanlig bil å se på treff her i landet.
Totalt ble det produsert 669.731 P3 frem til juli 1964 hvorav 86.010 var stasjonsvogn eller varebil. Kjøretøyregisteret oppgir at det er solgt omtrent 8000 P31 Norge. Prisen i 1963 for personbil var 21.100 kroner for den billigste, og 26.900 kroner for 17m TS. Varebil lå på 18.600 kroner.
Flere biler er i dag restaurert tilnærmet nybiltistand,. Noen deler kan det riktignok være vanskelig å få tak i nye, og de peneste brukte må derfor benyttes ved oppussing. Ofte er det interiørdeler og blanke detaljer som er vanskelig å finne, men utvalget av slitedeler er rimelig bra. Det å få en 17m P3 til å rulle på våre veier er ikke noe stort problem, og et nettverk av kontakter gjør jobben med å spore opp ting en etterlengter mye lettere.